Replikasjonskrisa i sosialpsykologi

Ei nødvendig oppvåkning

Sosialpsykologi står overfor en betydelig utfordring kjent som replikasjonskrisa. Krisa har å gjøre med vanskeligheten med å gjenta mange studier og få de samme resultatene som de opprinnelige forskerne fikk. Krisa har avdekket dype systemiske problemer innen psykologisk forskning, og har ført til en nødvendig selvransakelse og endring i vitenskapelig praksis.

Bems kontroversielle studie

Et av de mest beryktede studiene som bidro til å avdekke replikasjonskrisa, var Daryl Bems studie fra 2011. Bem hevdet å ha funnet bevis for evnen til å forutsi fremtidige hendelser (ESP). Ved hjelp av anerkjente psykologiske eksperimentelle metoder vise Bem at deltakerne kunne forutsi fremtidige stimuli bedre enn ved ren tilfeldighet.

Forskere var naturlig nok skeptiske, og mange forsøkte å gjenta studiet under samme betingelser uten å lykkes. Bems resultater var for gode til å være sanne og strider mot grunnleggende vitenskapelige prinsipper om tid og kausalitet. Kritikken mot Bem var at han potensielt hadde benyttet p-hacking – en praksis hvor forskere prøver mange ulike statistiske analyser og kun rapporterer de som viser signifikante resultater. Flere uavhengige forsøk på å gjenta studiet mislyktes, noe som svekket troverdigheten til de opprinnelige funnene.

Et bredere problem

Det viste seg raskt at Bems studie bare var toppen av isfjellet. Replikasjonskrisa avdekket at mange andre funn i sosialpsykologi også var problematiske. For eksempel har flere studier av «priming-effekter» – hvor eksponering for en stimulus påvirker responsen på en senere stimulus – vist seg vanskelige å gjenta. Et kjent eksempel er studier som hevdet at eksponering for ord relatert til alder kunne påvirke hvor raskt folk gikk etterpå.