Post Freud, ergo Propter Freud

Freud var ingen ensom bauta.

Ole Christer Lund forsvarer Sigmund Freud i Aftenposten 19. juni, etter at psykolog Lars Dehli skal ha omtalt Freud som både «faglig forkvaklet» og «kokainavhengig». Jeg skal ikke blande meg inn i hvorvidt det siste er relevant, men førstnevnte karakteristikk er ikke helt urimelig – sett med moderne fagbriller.

Det er på sett og vis passende at det er nettopp Dehli og Lund som møtes i denne duellen. Dehli, som nylig har utgitt en bok om MBTI – og lånt tittelen fra min egen bok om Big Five, men med svekket faglig presisjon – og Lund, som hevder at eksponeringsterapi ikke ville eksistert uten Freud. Det er omtrent som å hevde at moderne meteorologi skylder alt til Aristoteles.

At Freud var en pionér, er det liten uenighet om. Han bidro til å flytte samtalen om psykisk lidelse fra moral og straff til forståelse og behandling. Men å tilskrive Freud æren for alt som har skjedd siden, er som å tilskrive Galenos æren for antibiotika fordi han snakket om kroppsvæsker. Når Lund hevder at Freud «grunnla tilknytningsfeltet», overser han at Pierre Janet – en forsiktig og langt mer empirisk fransk psykolog – allerede på 1880-tallet beskrev hvordan traumer kunne føre til dissosiasjon og psykologisk fragmentering. William James skrev også om dette i 1890 - også han før Freud. Janet brukte begreper som «det underbevisste» før Freud, og han beskrev både forsvarsmekanismer og overføring – uten å påstå at alt skyldtes fortrengt seksualitet.