Om ADHD-debatten på Studentersamfundet i Trondheim

Jeg var nå der

I anledning utgivelsen av Henriette Sandvens Diagnosefellen arrangerte Studentersamfundet i Trondheim debatt om ADHD. De som stilte, var

• Meg: Psykolog med lang erfaring i utredning og behandling av ADHD. Har også bred erfaring fra mediedebatter og formidling.

• Oda Oline Omdal: Ungdomspolitiker med engasjement i spørsmål om psykisk helse og hvordan unge møter hjelpeapparatet.

• Synnøve Vereide Trampe: Skribent og samfunnsdebattant, blant annet i Aftenposten.

• Henriette Kirkaune Sandven: Lege og forfatter av boka som dannet utgangspunktet for debatten.

Inntrykket jeg sitter igjen med:

Ingen vet hva ADHD egentlig er. I stedet for å snakke om medisin og behandling, snakker man helst om tilrettelegging i skolen. Men la oss tenke litt: De tre vanligste årsakene til rusmisbruk er ADHD, PTSD og sosial angst. Ville noen foreslått at vi skal behandle PTSD og sosial angst utelukkende med bedre pedagogikk i klasserommet?

Sandven holder fast ved at ADHD-medisiner bare er prestasjonsfremmende — og at de fungerer likt for alle, med eller uten ADHD. Dette stemmer ikke. ADHD er ikke bare «litt uoppmerksomhet», og medisinen retter opp prosesser i hjernen som faktisk fungerer annerledes hos de med ADHD.

Folk leser forskning akkurat slik de vil. Det stemmer at ADHD-medisin ikke nødvendigvis gir bedre karakterer hos barn med ADHD, heller ikke i den forskningen jeg kjenner til. Vi vet ikke hva som skjer med karakterene over tid, for så langt går ikke forskningen. Men vi vet at medisinen bedrer livskvaliteten. Dette ser ut til å være uinteressant for mange.