Om å bruke Rorschach i barnefordelingssaker
Når du er litt for glad i skiftenøkkelen din
Klassekampen har startet en serie om bruk av den gamle testen med blekkflekkene. Den brukes i Norge, i dag, til å avgjøre hvem som skal ha hovedomsorg i foreldretvister.
Hvor kommer testen fra?
Den ble først lansert av den sveitsiske psykiateren Herman Rorschach (1884-1922). Den sies å ha vært inspirert av et spill – Klecksographie, eller Blotto - som gikk ut på å lage blekkflekker og så forteller hva man syntes de lignet på. Rorschach skal ha vært svært fascinert av dette som liten.
Som psykiater og psykoanalytiker ble Rorschach kjent med teorien om projeksjon. Teorien går, svært enkelt forklart, ut på at det ubevisste prøver å finne mening i alt rundt oss som er ustrukturert. Rorschach-tavlene som brukes nå ser ut som blekkflekker som er dryppet på et ark som er foldet og så brettet ut igjen, så det blir symmetrisk.
Å skrive ned, og tolke, det observanden (altså den som blir testet) sier mens han eller hun forteller hva vedkommende synes figurene på plansjene ligner på, skal da gi verdifull klinisk informasjon om klienten.
Å tolke det observanden har sagt
Det som observanden sier, skrives ned, og blir tolket. Dette finnes det da prosedyrer for.
Rorschach selv gjorde nitdie observasjoner, og grupperte hva slags responser som ble gitt, og oppdaget at det var typer av responser som gikk igjen hos bestemte typer av klienter. De av oss som er vitenskapelig orienterte vil vite at denne metoden har åpenbare svakheter, men man må jo nesten begynne et sted.
Det ble utviklet flere skåringssystemer parallelt. John Exner (1928-2006) utviklet etter hvert The Comprehensive System som sies å ha dominert fra 1974-2003. Det var det jeg ble forsøkt trent opp i da jeg studerte.
Her er det slik at man går gjennom alle responsene og koder dem. Det finnes koder for om en setning nevner farger, form, bevegelse, og annet. En respons som indikerte god psykisk helse ville da ha en bestemt fordeling av forskjellige koder - 10% av form, 20% av farge, etc. Jeg stusset litt over at det så ut som om sjansen for å komme ut som normal ikke kunne være så stor på det eksempelet som ble brukt på tavla, og ble avfeid med at jeg ikke hadde greie på statistikk. Så jeg fullførte ikke kurset. (Sannsynligheten for å komme ut som normal i det gitte eksempelet var 2%.)
Det nåværende systemet, R-PAS, er såvidt jeg forstår ei videreutvikling av dette systemet, hvor man blant annet har sammenlignet resultatene med resultater fra andre tester, inkludert tester som det er konsensus om at har god vitenskapelig standard.
Så hva er den vitenskapelige statusen til dette her?
Når vi skal oppgi hvor godt et mål treffer et begrep (altså om det måler det det skal måle), så snakker vi om validitet. En test er valid hvis den måler de den skal måle så treffsikkert at den er brukbar. Vi støter sjelden på dette begrepet i hverdagen, ei kjøkkenvekt måler en kilo nøyaktig nok. Men begreper er ulne greier. Så validitetsmålet regnes ut fra at man gjør testen veldig mange ganger og får et mål på hvor godt den korrelerer med begrepet den skal måle. Validitetsskåren er typisk mellom 0 og 1. Hva som er god validitet varierer med hensikten: Hvis du skal avgjøre skjebnen til en person, bør den være høy; skal du bruke den klinisk er det ikke fullt så farlig fordi skårer da kan ses på som hypoteser for videre utforskning.
R-PAS er ganske gjennomforsket. Noen hevder at Rorschach er blant verdens mest gjennomforskede tester. Problemet med dette er at mens, hva skal man si, andre tester blir studert av uavhengige forskere som er interessert i å vite hvor gode testene de bruker faktisk er, er det typisk slik at forsking på Rorschach gjøres av tilhengerne.
Det blir ikke bedre av at veldig mye psykologisk forskning er dårlig. Det er etter hvert solid dokumentert at veldig mye psykologisk forskning skjemmes av statistiske nybegynnerfeil. Det er også et problem at tidsskrifter bare publiserer funn. Så hvis et studie viser at en behandling ikke har effekt, så blir den ikke trykket. Redaktørene av tidsskriftene skryter gjerne av at i deres tidsskrift publiserer de bare originale studier, mens vitenskap styrkes først og fremst av oppfølgingsstudier. Dette gjelder altså ikke bare Rorschach. Det gjelder alt.
Men det betyr at like viktig som hva forskningen sier, er hva man kan utlede fra den teoretiske kunnskapen man har og som man vet er basert på god forskning: Hvor rimelige er antagelsene en test er basert på? Hva burde forskningen vise, gitt hva vi faktisk vet?
Kan Rorschach brukes i barnefordelingssaker?
Hvis du skal finne ut av noe, er det kanskje lurest å starte med å bli klar på hva du vil vite: hvilken, eller hvilke, av foreldrene har det som trengs? Man kan da tenke seg at man kan studere foreldre som gjør det bra, foreldre som gjør det mindre bra, og foreldre som gjør det dårlig, og så utvikle tester som klarer å skille mellom disse.
Sånne tester finnes. De heter verken Rorschach eller MMPI-2-RF.
Når man bruker psykiatriske tester i barnefordelingssaker, da begynner man med et verktøy man har, også prøver man å tilpasse det til formålet. Har du en skiftenøkkel og er veldig glad i den, kan du saktens bruke den som hammer, og sikkert også som sag hvis du er veldig glad i den og har all verdens tid. Det er litt det samme som å bruke fidustester (altså tester du liker) heller enn tester som er designet for formålet.
Og her tror jeg mange psykologer sliter, fordi dette lærer vi ikke noe om på studiet. Vi lærer såvidt litt om at det er vanskelig å bruke tester og at det er mye matte. Noen få av oss går videre med det men de fleste gjør det ikke. Så de har ikke allverdens overikt over hvordan man velger riktig test til formålet.
Hensikten med å bruke tester er å sammenligne mennesker med flere mennesker enn de en selv kjenner. Når man bruker klinisk skjønn begrenses man av sitt eget vett og sine egne erfaringer og ideer om hva som trengs for å være gode foreldre. Når man bruker tester, hvis man bruker dem riktig, får man et tall som sier noe om hvor sannsynlig det er at den eller den egenskapen er så eller så god.
Hvis man bruker tester som man må tolke - hvor man altså ikke får et tall som kan veies opp mot faktisk målt kunnskap - så har man flyttet subjektiviteten et hakk til høyre samtidig som man tror man er objektiv.
Derfor skal man ikke bruke MMPI eller Rorschach i barnefordelingssaker - medmindre det er begrunnet mistanke om en forelder tilfredsstiller kravene til en psykiatrisk diagnose. De aller fleste foreldre gjør ikke det.
Hva heter sånne tester? Én sånn test som jeg har klart å komme over heter PSI. Den brukes visstnok i Norge, selges av Hogrefe. Den er helt ukjent for meg, siden jeg ikke jobber med denne type ting - og sikkert ukjent for de fleste psykologer. Jeg har aldri sett den brukt i barnefordelingssaker. Og det er kanskje like greit, i og med at den ikke har egne norske normer - resultatene blir sammenlignet med amerikanere. Sukk.