Myten om det unormale
Det er ikke unormalt å ha en diagnose.
Jeg ser stadig vekk at det snakkes om at nevroutviklingsforstyrrelser (ADHD, autisme, dysleksi, tourettes, OCD, etc.) ikke må regnes som unormalt eller sykdom, men som alternative måter å være på som samfunnet må legge til rette for, og at de derfor ikke skal være diagnoser.
Men premisset er feil. Du får ikke en diagnose fordi du er syk eller unormal. Du får en diagnose fordi det er noe du ikke får til som det forventes at du skal kunne få til.
Du får ikke diagnosen J13 Pneumoni som skyldes Streptococcus pneumoniae fordi du er syk eller unormal. Du får diagnosen fordi lungene dine ikke klarer å levere nok oksygen til å opprettholde dagligdags fungering hos deg, og du får behandling fordi du kan slutte å fungere helt av det.
Diagnoser handler om funksjon, ikke om moral
Lungebetennelse er en tilstand som beskrives gjennom konsekvensene for funksjonsevnen – i dette tilfellet manglende oksygentilførsel. På samme måte beskriver nevroutviklingsforstyrrelser områder der hjernen eller nervesystemet har utfordringer som påvirker dagliglivet.
Diagnoser er praktiske, ikke personlige
Diagnosen er en måte å identifisere problemet slik at riktig behandling kan gis. Den sier ingenting om individets verdi eller normalitet.
Fokus i behandlingen er å gjenopprette funksjon
Ved lungebetennelse er målet å hjelpe lungene med å fungere igjen. På samme måte er målet med behandling for ADHD, autisme eller andre nevroutviklingsforstyrrelser å fungere i de områdene der de trenger det, slik at de kan leve et så rikt og meningsfullt liv som mulig.
Det innvendes da at samfunnets forventninger er for strenge. Dette er naturligvis åpent for debatt. Men at nevroutviklingsforstyrrelser gjør det vanskelig å fungere i verden er ikke samfunnets skyld. Mennesker fungerer best når de klarer å holde orden, huske, planlegge, og gjøre seg forstått overfor andre mennesker. Samtidig er det helt klart at de samfunnene hvor det lønner seg å holde orden, huske, planlegge og gjøre seg forstått overfor andre mennesker, er de samfunnene som fungerer best.
Det unormale er en myte.
Vi vokser opp med at enkelte mennesker blir kalt unormale fordi de ikke følger samfunnets uskrevne regler. De gamle grekerne kalte dem idioter, etter det greske ordet idios som løst kan oversettes til blant annet privat, å holde seg utenfor samfunnet. Slike mennesker, som tydelig viser at de ikke vil være en av oss, provoserer, fordi mennesker i bunn og grunn er flokkdyr.
Hvis du har en funksjonsnedsettelse, enten fysisk eller psykisk, er det å delta i samfunnet vanskeligere for deg enn for de fleste, og du har ikke valgt det selv. Dette bryter med et grunnleggende menneskelig behov: å ha egen kontroll over hvor du stiller deg i samfunnet. Når funksjonsnedsettelsen er psykisk, vil det være vanlig å tro at du hadde greid deg hvis du hadde tatt deg sammen, samtidig som det også er menneskelig å feilaktig tro at dette er noe du gjør med vilje.
Kampen mot diagnosen er forståelig, men basert på feil premiss: At diagnosen sier at du er unormal og syk. Diagnosen er et verktøy for å sette det du ikke får til, inn i en håndterbar ramme.
Vi kan alle være enige om at vi møter strenge krav av og til, av og til for strenge. Å arbeide for å redusere utenforskap dreier seg selvsagt også om å arbeide for mer inkluderende omgivelser. Men hvordan skal man skape et samfunn hvor mennesker synes det er greit at partneren deres ikke holder avtaler? Ikke rydder etter seg? Ikke følger opp barna? Dette er krav som de aller fleste greier å følge bra nok. Er de da for strenge?
Jeg er så enig i det du skriver om diagnoser, og at du presiserer akkurat dette «Diagnosen er et verktøy for å sette det du ikke får til, inn i en håndterbar ramme.». Men jeg mener definitivt at med en såpass stor andel mennesker som er/blir diagnostisert med nevnte tilstander at det er hensiktsmessig å se på det som «alternative måter å være på som samfunnet må legge til rette for». Det er ikke enten eller, ja takk til både diagnoser og tilrettelegging.
Ønsket om et samfunn som passer for flere handler nødvendigvis ikke om at samfunnet er for strengt. Det handler på ingen måte om å lage et samfunn hvor mennesker synes det er greit at partneren deres ikke holder avtaler, ikke rydder etter seg eller Ikke følger opp barna. Det handler om å gjøre formene vi skal passe inn i litt romsligere. Det betyr en skole og et arbeidsliv som passer for flere - det er er god samfunnsøkonomi. Det _kan_ være mulighet for å tidligere velge bort teoretiske fag, fleksibel arbeidstid eller en skjermet arbeidsplass i en tid hvor mange sitter i åpne landskap.
Hvorfor tror du at vi ser denne økningen i antallet som får diagnoser som adhd og innenfor autismespekteret? Det er klart at mye kan tilskrives økt kunnskap. Men jeg tror at mange ville forblitt udiagnostiserte om samfunnet så litt annerledes ut. Et eksempel mener jeg er utdanningenen vår hvor teoretiske fag blir prioritert over håndverksfag.