Er vi egentlig ferdige med dette?
Kurt Lekanger skriver om den såklalte «Shortcut»-saken at han trodde dette var noe vi var ferdig med for tredve år siden. Man skulle sannelig tro at meetoo kunne ha hjuplet. Jeg tror det er farlig å tro at dette er noe vi noensinne blir ferdig med.
Ei fascinerende bok som oppsummerer mye av kunnskapen blant annet om hvordan menn og kvinner forholder seg til hverandre, er Daly & Wilsons klassiske Homicide fra 1988. Her går de gjennom hva forskningen sier først og fremst om hvem som tar livet av hverandre, og ikke minst hvorfor. Mye av ekstrem atferd hos mennesker skyldes forplantning, og at menn og kvinner har forskjellige forplantningsstrategier.
I et nøtteskall er det slik at menn i prinsippet kan få så mye avkom som mulig, men er avhengig av at samvittighetsfulle kvinner bærer dem fram og tar seg av dem. Det er begrenset hvor mye avkom kvinner kan få, derfor har kvinner beskyttet avkommet i langt større grad enn menn fordi avkommet har vært mer verdifullt for kvinnene enn for mennene. I de samfunn som gjerne kalles primitive, har forplantning foregått på den måten. Mennesker har i det hele tatt veldig sterk motivasjon for å få forplantet seg.
Her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Vi gjør ikke nødvendigvis evoulsjonært nedarvede ting for å formere oss: Vi har måter å være på fordi disse måtene å være på har ført til at vi har blitt til. Menn har i snitt større konkurranseinstinkt enn kvinner fordi det har hatt betydning for overlevelse og forplantning, men hvordan en gitt mann eventuelt bruker konkurranseinstinktet trenger ikke nødvendigvis ha med forplantning å gjøre.
Men vi er etterkommere av menn som har gjort ekstreme ting for å få etterkommere, og det har preget oss. Og det betyr at uheldig eller overseksualisert atferd alltid vil forekomme. Det har ikke med ukultur å gjøre, tvert imot, det er kultur som gjør at det ikke er verre enn det er.
Fra steinalder til kontorlandskap
Kultur videreføres biologisk, og oppstår blant annet for å gjøre verden mer levelig. I vår kultur, for eksempel, hvor det forventes at alle har én partner, har de fleste en rimelig sjanse til å få barn. Så i vår kultur tar ikke menn livet av andre menn for å få sjansen til å forplante seg – fordi sånn oppførsel i vår kultur reduserer mulighetene for å få avkom. Jo vanskeligere en kultur gjør det å få avkom – altså ved å begrense mulighetene til å finne en partner – desto mer voldelig blir kulturen, fordi menn da vil måtte risikere mer for å kunne få avkom.
Det er åpenbart vanlig å tro at genetisk nedarvet atferd må være likt i alle miljøer. Det er svært misforstått. Kultur påvirker genetisk uttrykk. Samme genetiske arv kan få svært forskjellig uttrykk i forskjellige miljøer. Men det skal et svært sært miljø til, for å få en kultur hvor menn ikke konkurrerer med hverandre om kvinnene.
Derfor er det veldig naivt å tro at det vil bli slutt på seksuell trakassering. Menn vil, hvis de får sjansen, prøve seg, og under visse betingelser (mannsdominerte miljøer, alkohol) vil det alltid være risiko for at grunnleggende instinkter bryter gjennom den forfinede kulturen vi egentlig ønsker. Vi snakker om mennesker som, under gitte forhold, vil ta livet av folk i konkurranse om kvinnene. Å snakke om det vil hjelpe, men vil neppe være tilstrekkelig. Under gitte betingelser vil eventuelle fremtidige reaksjoner rett og slett ikke være i bevisstheten. Man(n) (Det er oftest en mann, men ikke alltid.) tar en sjanse og satser på at man(n) ikke blir tatt.
Ei løsning er å ha separate arbeidsplasser og fester for kvinner og menn. Land vi ikke ønsker å sammenligne oss med har det, og det virker ikke 100% det heller, samtidig som det har konsekvenser for kvinners deltagelse i arbeidsmarkedet som vi ikke ønsker oss. Et liberalt samfunn er ikke uten risiko. Nå er, selv i vesten, det at kvinner og menn jobber sammen et relativt nytt påfunn. Det kan tenkes at det har vært naivt å sette i gang med dette uten å tenke rundt at det kanskje burde organiseres på en eller annen måte. På den annen side går det jo vanligvis bra. De fleste klarer å oppføre seg. Men en diskusjon rundt organisering av arbeidslivet for å redusere risikoen eller muligheten for seksuell trakassering ville kanskje ikke være så dumt?
Ansvar betyr ikke skyld
Ei løsning kunne vært å trene opp kvinner i å håndtere realitetene i livet: Det finnes mannsgriser og de vil prøve seg. Der har man imidlertid ei moralsk innvending: Det vil kunne oppfattes som å legge ansvaret for å unngå uønsket seksuell oppmerksomhet på kvinner. Min generelle erfaring er at selv om det ikke er å legge ansvaret på kvinner, så er det en refleks hos folk at det er det. Det kan muligens løses ved å skille mellom skyld og ansvar, men det virker som om mange mennesker ikke har fakulteter for å anamme at selv om man har ansvar for å unngå å havne i en situasjon, har man ingen skyld hvis man havner i den. Særlig forsvarsadvokater er leie til å bruke slike argumenter. Det er svært beklagelig, og her burde ei holdningsendring til: Å forholde seg rasjonelt til verden burde ikke kunne brukes mot en.
Erfaringsmessig (jeg har vært involvert i ansettelser i mange år, også innen IT) er varslerinstituttet fortsatt dårlig utviklet. Noe det avgjort må gjøres noe med, er beskyttelse av varslere, og å få slutt på at saklige varslere får rykte som vanskelige ansatte. Det krever med andre ord mot og trygghet å stå fram som Shortcut-varsleren har gjort. Å varsle burde være den naturligste ting av verden, når det trengs, og en bedrift hvis eiere ønsker en trygg arbeidsplass burde jo nettopp hegne om varslere. Men det er en betent samtale delvis fordi varsling også blir misbrukt, og fordi det kan sitte langt inne å innrømme at varsling kan være nødvendig.
I bunn og grunn: Det er naivt å tro at det vil bli slutt på seksuell trakassering, fordi det ikke bunner i ukultur, men i nedarvede tilbøyeligheter som vil dukke opp under gitte betingelser og som det er vanskelig å gjøre mer med enn det som alt er gjort. Du kan ikke få mennesker til å slutte å være mennesker, verken på godt eller på vondt.