Hvor evidensbasert er egentlig terapiformene vi bruker?

Evidens og eminens: There be dragons where the twain meet

Å jobbe evidensbasert betyr i bunn og grunn ikke mer enn at man forholder seg til forskning. Dette burde ikke være kontroversielt – men det er psykologer vi snakker om. Det argumenteres ofte for at evidens, slik det forstås innen naturvitenskap, kan være problematisk når man arbeider med mennesker.

Denne diskusjonen har fått ny aktualitet etter at Norsk psykologforening strøk karakteranalytisk terapi fra listen over evidensbaserte behandlingsformer. Det har utløst en debatt om vitenskapelighet – som jeg støtter – versus klinisk skjønn – som jeg ikke støtter i denne sammenhengen.

For mange betyr «å jobbe evidensbasert» noe diffust og trygt – som at man har lest noen artikler, eller at pasientene stort sett blir bedre. Men innen psykologi betyr det egentlig tre ting:

1. Det finnes forskning som viser at metoden virker.

2. Terapeuten vet hva forskningen sier, og bruker metoden slik den er ment å brukes.

3. Man vurderer om metoden passer for den enkelte pasient.

I praksis er det ofte punkt 1 som faller bort. Mange metoder som brukes i psykoterapi har svak eller ingen dokumentasjon. Noen er gamle travere som fortsatt henger med av historiske eller personlige grunner. Andre har glitrende markedsføring, men ikke stort mer. Det sies at i praksis teller eminens – altså at en autoritet støtter metoden – like mye som evidens – altså at det finnes solid forskning som tyder på at den virker.

Så – hvor godt dokumentert er egentlig terapiformene vi bruker i Norge i dag?