Hva er det med J.K. Rowling?
Hvorfor hun har fått så mye pes i det siste. Grunnen er ikke det du tror.
En importert debatt med halve premisser
En av pussighetene med trans-debatten i Norge er at vi ser ut til å ha importert en debatt fra utlandet hvor bare halvparten av debatten har kommet til Norge. Debatten har kommet fra Skottland, som er hvor Rowling er fra – og den delen av debatten som ikke har kommet til Norge, dreier seg om kvinners rett til trygge soner. Dette med enkelte menneskers behov for trygge soner – safe spaces – har vært kjent ei stund. Bøker har «trigger warnings» for at traumatiserte lesere ikke skal bli retraumatisert. Forlag har sensitivitetslesere for å unngå at lesere blir støtt. Det har jo vært diskutert om ikke dette har gått for langt. Skal vi ikke tåle noenting?
Behovet for trygge soner: Mer enn et spørsmål om komfort
Kvinner som har vært utsatt for overgrep fra menn – vanligvis en kombinasjon av fysisk, psykisk og seksuelt – har ofte store problemer med å omgås menn de ikke er helt trygge på. Både menn og kvinner som har vært i sånne situasjoner takler f.eks. ikke å ha en mannlig terapeut. De kan trenge soner hvor de ikke støter på menn.
Dette burde kanskje vært uproblematisk? Men sånn er det ikke. Noen transkvinner – menn som ønsker å være kvinner – ønsker å bli så godtatt som kvinner at de får tilgang til f.eks. krisesentre for kvinner.
En ny front i kvinnebevegelsen: Transrettigheter og kvinners trygghet
I Skottland har det kommet til at man kan bli beskyldt for å være transfob og bli utkastet hvis man som nylig voldtatt protesterer mot å dele rom på krisesenter med en transkvinne. Til dette blir det sagt at mange transkvinner ser ut som kvinner, det er ikke engang sikkert at offeret vil kunne se at det dreier seg om en transperson som vedkommende deler rom med.
Dette hjelper ikke. Det ligger i traumets natur. En kvinne som er tilstrekkelig traumatisert vil være helt sikker på at her er det ikke menn, selv om de intellektuelt kan gå med på at ingen av dem neppe kommer til å begå overgrep.
For en slik kvinne er en transkvinne en mann. Og da blir det vanskelig når det blir nedfelt i lovverk at å hevde at transkvinner er menn, er hatkriminalitet. Det blir vanskelig å diskutere at dette er et problem, og hva problemet er. Det er jo alt vanskelig nok å få gehør for at dette i det hele tatt er et problem. De færreste skjønner hva traumer gjør med en før de har vært utsatt for traumatiserende opplevelser selv. Kvinnene det er snakk om har ikke noe problem med at et menneske er trans. De har et problem med at et menneske er mann. Rowling har ikke noe problem med transkvinner.
Rowlings rolle: Hvorfor det handler om mer enn transfobi
Artikkelsamlinga The Women Who Wouldn’t Wheesht (Constable, 2024) beskriver, fra kvinners perspektiv, hvordan kvinner i Skottland har måttet kjempe – og blitt trakassert, avskjediget og forfulgt – for retten til å ha plasser hvor de kan slippe å ha med menn å gjøre. Ikke bare garderober på offentlige steder, men sykehus og krisesentre. Det er ganske tankevekkende lesning.
Lovens grenser: Når hatkriminalitet gjør debatt umulig
Transpersoner fortjener, som alle andre mennesker, å bli behandlet med respekt og verdighet. Men det er faktisk slik at å gi transkvinner fulle rettigheter til å anerkjennes som kvinner i en hver sammenheng, går ut over kvinners rett til å ha trygge arenaer. Det betyr at for å gi rettigheter både til traumatiserte kvinner og til transpersoner, er man nødt til å inngå kompromiss og å diskutere åpent. Da blir det veldig vanskelig å godta at det i enhver sammenheng skal være hatkriminalitet å si at transkvinner er menn.
Når trygghet blir et kontroversielt tema
Det transaktivismen har resultert i så langt, er at menn har klart å få kvinner til å oppfordre til at menn skal få traumatisere kvinner. Innføringen av ordet «hen» bidrar til usynliggjøring av kvinner, fordi psykologisk er en «hen» en mann. Insisteringen av krav om at alle skal oppgi hvilket pronomen de skal tiltales ved, er et resultat av menns kamp mot kvinner. Uttrykk som «feilkjønning» når man omtaler en transperson ved vedkommendes biologiske kjønn, er nok et eksempel på menns kamp mot kvinner.
Du kan godt si at ikke alle transaktivister mener dette, og det er også riktig. Det er en andel av transaktivister som har fått gjennomslag for dette. Men de fornuftige transaktivistene er jo ikke noe problem.
Feminisme, hatkriminalitet, og veien videre
Det finnes ekte hat mot transepersoner, og det må håndteres. Men ikke la kvinnehatere som utgir seg for å være transaktivister få redefinere kvinners legitime kamp for trygge rom, med faktiske transhateres avsky for transer. Det er to forskjellige diskusjoner og må holdes fra hverandre. Den sistnevnte debatten har kommet til Norge, men ikke den førstnevnte.
