Få slutt på nevrobabbelet
Få tilbake ordentlige eventyr
En utdødd modell
Du har garantert hørt det moderne, men dessverre akk så utdaterte, eventyret om hjernen. At den er i tre deler. Og at du har ei øgle inni der et sted.
Illustrasjonen er lisensert under creative commons og kan altså brukes fritt. Den er tatt fra NDLA, intet mindre. (I denne varianten har de byttet ut reptilet med en fyrbøter).
Denne modellen brukes av pedagoger den dag i dag, noe som er litt fascinerende, for alt da jeg tok nevrofag på profesjonsstudiet - det må ha vært ca 1991 - var det velkjent at den ikke stemmer. Den brukes da som pedagogisk forklaring på hva som skjer i hjernen. For all del, den gir mening og den kan gi aha-opplevelser om hvordan sinne og raseri kan overstyres av føling og tenking.
MacLeans misforståtte teori
Modellen er ved hjerneforskeren Paul D. MacLean fra 1965. Den er basert på en antagelse som allerede da egentlig var avlegs - at evolusjonen bygger ting lagvis. Sansehjernen er evolusjonsmessig eldst, følehjernen er yngre og neocortex yngst. Utviklingen av hvert menneske skal altså følge de samme stadiene som arten har gjennomgått i evolusjonen.
Hypotesen om at ontogenesen (utviklingen et individ går gjennom fra unnfangelse) rekapitulerer fylogenesen (hvordan arten har utviklet seg gjennom evolusjonen) ble formulert av Ernst Haeckel på 1800-tallet og forlatt rundt mellomkrigstiden. Teorien om den tredelte hjernen var altså avlegs alt da den ble lansert. Evolusjonsmessig har vi ikke engang vært reptiler. MacLean var imidlertid en flink fyr og sa mye klokt, så hvorfor han sa akkurat dette forblir et mysterium. Kanskje han ville erte noen pedagoger og så sluttet han ikke mens leken var god.
Dessuten har jeg gjort det samme sjøl. I boka Nille Lauvås og jeg ga ut i 2015, er følgende illustrasjon:
Jeg sliter litt med å ta den fram i timen med klientene nå, da den begynner å bli avlegs. Hjernen er langt mer kompleks, og nyere forskning viser hvor ufullstendig denne modellen er for å beskrive menneskers følelser og handlinger.
For meg er det f.eks. nyttig å kunne se, når en klient forteller om hvordan en hypoman episode oppstår, at det dreier seg om oppbygging av følelsemessig forsvar, fordi jeg kan koble det klienten forteller med det jeg kan om nervesystemet. Nevropsykologisk kunnskap er avgjort nyttig faglig.
Den komplekse sannheten om hjernen
Det limbiske området (ikke det limbiske system, for noe system er det ikke, i hvert fall ikke noe enkelt system) gir fortsatt mening, men amygdala er ikke noen alarmsentral, og hypothalamus er også mindre sentral enn det ble antatt dengang. Så vi kan dessverre ikke lenger snakke om at hypothalamus er ansvarlig for de fire f-ene fighting, freezing, feeding og copulation - frys er ikke en enkel respons som styres av en kjertel i hjernen, for eksempel.
I gamle dager brukte psykologer eventyr og historier når de skulle gjøre noe enkelt og hverdagslig for forståelig.
Unntatt f.eks. familieterapeutene og psykoanalytikerne, som yndet å lage metaforer som var vanskeligere å forstå enn fenomenene de skulle forklare. Prelibidinal ødipal reaksjonsformasjon og annen orden kybernetisk epistemologi er bare eventyr som jeg ikke engang tror de som kommer med, egentlig skjønner.
Så kom de enkle nevropsykologiske modellene, og vi kunne fortelle historier som vi følte hadde noen form for vitenskapelig status, og vi kunne være trygge på at klientene måtte få respekt for oss når vi kunne så mange fine ord og at det vi gjorde hadde noen forankring i forskning.
Problemet er jo at folk som ikke skjønner at de pedagogiske nevropsykologiske modellene er forenklinger, begynner å bruke dem som forklaringer uten å skjønne begrensningene. Jeg har støtt på sånt i retten. Det er ikke pent.
Historier og metaforer i terapi
Jeg foreslår at psykologer, når vi opptrer som terapeuter, lar nevropsykologi være nevropsykologi og at vi går tilbake til å fortelle eventyr til klientene igjen. Ja, vi som er psykologer skal være oppdatert på nevropsykologi, men vi bør legge populariseringa på is.
Folk har alltid samlet seg for å høre eventyr - rundt leirbål, rundt arnesteder, rundt radio og TV. Det er en grunn til det. Gode historier fenger og appellerer til alle.
Når jeg f.eks. forteller klienter om hvordan det å være traumatisert er som å gå gjennom en skog hvor du ikke er villig til å gå med på at det er langt færre bjørner enn det egentlig er, så letter det på stemninga, klienten kjenner seg igjen, og ikke minst: Behandlere som ikke skjønner så mye kan ikke bruke denne historien som grunnlag for egne vurderinger.
Tiden for å gjenoppdage eventyrene
Terapi handler først og fremst om folks hverdag, og det er det eventyr gjør også. Vi har en tendens til å snøfte foraktelig av populær underholdning. Kanskje nevropsykologiens apell hos psykologer har ligget i at den skaper en slags lærd distanse til klientene? Kanskje det er på tide at vi slutter å se ned på de enkle historiene, og begynner å bruke dem til å skape ekte forståelse i terapirommet?