Hvorfor de fleste «ekstroverte» egentlig bare er energiske

Du er sannsynligvis ikke ekstrovert eller introvert, heller.

I populærpsykologien heter det seg at mennesker kan deles inn i ekstroverte og introverte. Ekstroverte henter energien fra omverdenen, mens introverte henter energi fra sitt indre liv.

Dette finnes det ikke vitenskapelig dekning for. Og det er synd, for de vitenskapelig belagte beskrivelsene av personlighet er mye mer nyanserte enn de populærpsykologiske – men også vanskeligere å sette seg inn i.

Personlighet er trekk, ikke typer.

Typer er altså båser man kan kategorisere mennesker i. DISC har fire, enneagrammet har ni, MBTI har seksten, og Big 5 har … det skal vi komme tilbake til,

Innen moderne personlighetsteori deles mennesker opp i trekk. Du plasseres ikke i en bås, men du måles på flere skalaer – vanligvis fem. Da blir personligheten din beskrevet ut fra hvor høyt eller lavt du er på hver av trekkene. Hvis du deler opp i høyt, middels og lavt, vil Big 5 gi deg 243 «typer». Bruker man en syvpunkts-skala får man 16807 typer. Det blir meningsløst – skal man bruke en trekkmodell, må man kunne veldig mye, fordi man må kunne se styrker på trekk opp mot hverandre. Det er kanskje noe av grunnen til at HR, konsulenter, influensere og ukeblader foretrekker typemodellene – selv om de er basert på utdaterte og misvisende modeller, krever de ikke mye kunnskap før man kan begynne å fakturere timer.

Jeg gjetter på at personlighetstesten MBTI, som er basert på misforståelser av Jungs personlighetsmodell, er ansvarlig for uttrykk som omnivert og otrovert. Her deles mennesker inn i seksten typer, hvor de fleste bare lærer seg ekstrovert og introvert. Det fascinerende er at Jung sannsynligvis mente at han beskrev trekk, ikke typer:

Ist die Formel weit genug gefaßt, so kann dieser Typus im sozialen Leben eine sehr nützliche Rolle spielen als Reformer, öffentlicher Ankläger, Reiniger des Gewissens oder als Verbreiter wichtiger Neuerungen. Je starrer aber die Formel wird, desto mehr entwickelt er sich zu einem Pedanten, Haarspalter und Tugendbold, der sich und andere in ein und dasselbe Schema zwingen möchte. Hier haben wir die beiden Extreme, zwischen welchen sich die Mehrzahl dieser Typen bewegt.“

— C. G. Jung, Psychologische Typen, Rascher Verlag, Zürich 1921, S. 426 f.

Hvis formelen er vid nok, kan denne typen gjøre nytte for seg – som reformator, aktor, samvittighetens stemme eller som formidler av nye ideer. Men jo snevrere og mer rigid formelen blir, desto mer blir han en pedant, et petimeter og en bedreviter som vil presse både seg selv og andre inn i samme form. De fleste beveger seg mellom disse ytterpunktene.

(Oversettelse: ChatGPT og jeg.)

Dette skrev Jung seksti år før MBTI-testen ble kommersialisert. Her og andre steder viser Jung at han var klar over at han beskrev trekk.

Det gjorde Isabel Briggs Myers også – dvs. hun ble gjort klar over det. Da Educational Testing Service (ETS), forlaget som leverer SAT-testen som amerikanske skoleelever (herunder jeg) må ta for å se om de kan komme inn på college (jeg slo vertsbroren min, og han studerte) undersøkte testen, fant de at MBTI fanger opp trekk, ikke typer. Men Briggs Myers ville ikke ha noe av trekk, for hun mente Jung beskrev typer¹ og avsluttet samarbeidet med ETS.

Den første personlighetstesten som ble utviklet vitenskapelig, identifiserte seksten personlighetstrekk². Den ble gitt ut som Cattell’s 16PF i 1949, og var vel lenge verdens mest brukte personlighetstest innen forskning. Den ble også brukt en del i næringslivet³.

Seinere forskning viser at det er nok med fem personlighetstrekk for de aller fleste praktiske formål. Hver av trekkene dekker et stort spenn av atferd, det er derfor de kalles de fem store.

Om ekstroversjon og introversjon og feil løsning på galt problem

Så langt har vi snakket om hvordan populærpsykologien forenkler virkeligheten. La oss se hvordan moderne forskning faktisk beskriver personlighet.