Din plikt som psykolog er å tro på klienten

Du er ikke detektiv.

Det er to historier fra terapi om terapeuter som har blitt lurt, som har vært på trykk her og der. Jeg mener rammen de gjerne fortelles i – at terapeuten har plikt til å vurdere sannheten i det klienten sier – er jeg ikke enig i.

Den ene dreier seg om en paranoid schizofren klient på institusjon. Klienten led av den vrangforestillingen at han hadde blitt narkoman som hemmelig infiltratør i et narkotikamiljø. Hver kveld skrev han brev til Staten hvor han krevde erstatning. Psykologen som forteller historien jobbet der en sommer, og da han var tilbake sommeren etter, spurte han hvordan det hadde gått med klienten. Jo, han hadde fått en stor erstatning fra Staten og var skrevet ut.

Den andre dreier seg om en klient som fikk terapi én time i uka. Det hadde gått riktig bra med klienten etter hvert; han hadde fått jobb og samboer og ting gikk greit. Terapeuten satte opp time til avslutning hvor klienten ikke dukket opp. Terapeuten fikk ikke tak i klienten på telefon, og ringte vedkommende som klienten hadde satt opp som samboer og pårørende. Hun kunne fortelle at han hadde flyttet ut for lenge siden, var arbeidsledig, og han hadde ikke rukket timen fordi han skulle sone i fengsel.

Moralen i begge historiene er at noen ble lurt. Jeg er ikke enig i denne moralen, fordi den går ut på om du skal tro eller tvile på klienten. Jeg våger påstanden om at i begge tilfeller er problemet tillit.