Om mytene i atferdsanalysen
Med vekt på Chomskys argumenter, som har vært feil siden 1959
B.F. Skinner grunnla den retningen eller det perspektivet innen psykologi som kalles atferdsanalyse, og regnes av mange som det 20. århundres mest innflytelsesrike psykolog. Imidlertid er atferdsanalysen kommet i betydelig vanry de siste mange år. Det sies ofte at den kjente lingvisten og samfunnskritikeren Noam Chomsky i 1959 knuste atferdsanalysen i sin anmeldelse av Skinners bok Verbal Behavior. At Chomskys kritikk er basert på en grunnleggende misforståelse av Skinners bok ble aldri avslørt. Skyldes dette en svakhet i selve vitenskapen?
I det følgende presenteres enkelte myter om atferdsanalysen, som skal tjene til å forstå den avsluttende presentasjonen av den berømte feiden mellom Skinner og Chomsky.
Forskere tar seg av og til friheter med resultatene for å fremme sin karriere eller en agenda. Dette er et kjent problem som i prinsippet håndteres ved selvkorrigerende mekanismer i de vitenskapelige metodene. Det mest kjente eksempelet fra psykologien er vel Sir Cyril Burt, som skal ha jukset med dataene sine for å fremme et elitistisk verdensbilde (men se også Var den største skandalen i psykologien en politisk korrekt bløff?). Fusk i forskning er selvsagt et alvorlig problem – men forskningens natur er slik at fusk avsløres tilslutt, ledet av forskernes utrettelige søken etter sannheten – eller så sier de. I det følgende vil jeg ubeskjedent vise et moteksempel.
De fleste som har kjenneskap til psykologi som fag kjenner B.F. Skinner. Spør man dem hva de forbinder med ham, svarer de gjerne noe i retning av at han mente at
Atferd kan reduseres til enkle stimulus-respons-mekanismer.
All atferd er lært.
Mennesker er født som tabula rasa. Mennesker tar passivt imot inntrykk fra omgivelsene.
Mennesker er maskiner uten vilje.
Psykologer skal ikke studere tanker og følelser ettersom dette er uvitenskapelig.
Og at Noam Chomsky beviste at atferdanalysen er feil fordi den ikke kan forklare original atferd.
Mytenes opphav
Alt dette er feil. Det turde være innlysende at det ikke går an å bygge en psykologi på disse forutsetningene – så hvorfor tror folk på dette?
En forklaring er at det står i lærebøkene. Disse mytene gjentas f.eks. i Hilgards lærebok i psykologi som var pensum på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo i mange år. De gjentas i Kaufmann & Kaufmanns lærebok i organisasjonspsykologi som brukes på BI og NHH. De gjentas i Steven Pinkers bestselger The Blank Slate. De gjentas i Tore Helstrups andmeldelse av Svartdal og Flatens bok «Læringspsykologi» i bind 35⁄1998 av Tidsskrift for Norsk Psykologforening. De gjentas i flere studentarbeider som er lagt ut på web hos Høgskolen i Vestfold. De gjentas i Stein Ytrebergs (1995) Talens Bruk som brukes i lærerutdanningen. De gjentas i Salvesen og Lohndals nylige kronikk i Dagbladet 25⁄1 2010. De gjentas i Yale-professor Paul Blooms høyst misvisende forelesning om Skinner. De gjentas i Jon Kåre Times artikkel om Chomsky i Morgenbladet 9 – 16 september 2011. De gjentas i introduksjonen av Chomsky i informasjonen om Den 8. norske psykologikongressen 2011. De gjentas i Roar Enghs (2011) Vurdering for læring i skolen. På vei mot en bærekraftig vurderingskultur. (2011) som brukes i opplæring av lærere. De gjentas i Digital Didaktikks fagside om læringsteorier. De gjentas i Åsmund Borgen Gjerde, Mari Emilie Bertheussen, Cecilie Gustavsen og Priyanthi Borgen Gjerdes kronikk i Utdanningsnytt (2021). De gjentas i Viserektor og professor Rikke Gürgens Gjærums, Førsteamanuensis Gro Hilde Ramsdal og Professor og instituttleder Bjørn-Eirik Johnsens kronikk Samsvarende Vitenskappsyn publisert i Khrono (2022).
Skinner blir gjerne framstilt som en såkalt black box-psykolog. Skinner, sies det, var bare opptatt av observerbar atferd, og mente at tanker og følelser skulle utelukkes fra psykologien fordi de ikke kan observeres objektivt. Dette er ikke sant, men det står i lærebøkene i psykologi.
Black Box-psykologi
På begynnelsen av 30-tallet ble mangelen på fysiologisk kunnskap regnet som et problem innen psykologien. Hvordan kunne psykologien komme seg videre når så lite var kjent om hva som foregikk inne i organismen? Skinner foreslo at psykologer skulle konsentrere seg om å studere forholdet mellom organisme og miljø, og å overlate hva som skjedde inni organismen til fysiologene.
Når Skinner sier at han ikke bryr seg om hva som skjer inni organismen, mener han altså at han ikke bryr seg om de underliggende fysiologiske prosessene. Dette blir gjerne misforstått dithen at han ikke bryr seg om språk, tanker og følelser.
Atferd
Skinner hevder altså at psykologer skal konsentrere seg om å studere atferd. Derfor blir han kritisert for å overse språk, tanker og følelser. Dette er litt pussig, i og med at Skinner i artikkelen The Operational Analysis of Psychologital Terms, som han publiserte i 1945, beskriver hvordan språk, tanker og følelser kan innlemmes i psykologien fordi de kan studeres som atferd. Skinner utelukker altså slett ikke kognitive eller mentale prosesser fra atferdsanalysen.
Anti-mentalisme
Men Skinner utelukker mentale prosesser som årsaksforklaringer. Mentale prosesser er atferd, hevder Skinner. Å forklare atferd ved å henvise til mentale prosesser er å forklare atferd ved atferd. Men denne atferden må forklares: hvor kommer tankene og følelsene fra? Jo, de kontrolleres av omgivelsene, som all annen atferd.
Skinner hevder (svært forenklet) at en vitenskapelig forklaring ikke kan være på samme logiske nivå som det som forklares. Skinner foreslår at omgivelsene er et brukbart utgangspunkt for å fastsette den utløsende årsaken til atferd. Psykologi blir da vitenskapen om forholdet mellom atferd og omgivelser.
Det ubeskrevne blad
Skinners vektlegging av omgivelsene blir brukt som argument for at han trodde at organismen er et ubeskrevet blad – mennesker er passive mottakere som viljeløst formes av erfaring, som Steven Pinker hevder i The Blank Slate. Dette er altså heller ikke riktig.
Skinner inkluderer nemlig mer i «omgivelsene» enn bare den umiddelbare nærhet. I omgivelsene regner Skinner også organismens læringshistorie og genetiske arv. Alt dette kan regnes som årsak til atferd. Spontan generering av atferd – altså atferd som ikke er utløst av de umiddelbare omgivelsene – kan tilskrives arv eller tidligere læring. Hvorfor smyger ikke ei ku seg langs gjerdet som en katt? Jo, atferdsreportoaret er forskjellig pga. fylogenetisk arv.
Stimulus-respons vs. operant betinging
OK, men hva er da sammenhengen mellom omgivelser og atferd? Jo, det er her det blir komplisert.
Alle kjenner Pavlovs hunder – når de tilstrekkelig mange ganger fikk se mat samtidig som de hørte ei klokke slå, begynte de å sikle når de hørte klokka. Pavlov skrev at hundene hadde assosiert synet av mat (som fremkalte sikling pga. fylogenetisk arv) med lyden av klokka. Skinner mente dette var tvilsom språkbruk – det man kunne observere var at paringen hadde ført til en endring i organismen som gjorde at lyden av klokka førte til sikling, og lot det være med dét. Men, hevdet Skinner, stimulus-respons er ikke tilstrekkelig til å forklare en hel masse interessant atferd. I doktoroppgaven sin, som han senere publiserte under navnet The Behavior of Organisms (1938), innførte han begrepet operant betinging, som er en beskrivelse av en sett av mer avanserte betingingsprosedyrer. Disse prosedyrene blir alltid forklart feil i lærebøkene.
I lærebøkene blir de f.eks. alltid presentert som teorier. Dersom man belønner ei rotte for å trykke på en spak, vil den trykke på spaken oftere i framtida, sier teorien, men det stemmer jo ikke: det er veldig ofte vi belønner mennesker for å gjøre ting, bare for å oppleve at de lar være å gjøre det i framtida. Dette er vanlige, men feilaktige, argumenter mot Skinners resonnering.
Skinner introduserte operant betinging som måter å klassifisere det som skjer når organismer endres som konsekvens av manipulering av de umiddelbare omgivelsene. Utlagt:
Én form for endring i atferd er den som finner sted når en stimulus som organismen forholder seg nøytral til (f.eks. lyden av ei klokke) pares med en stimulus som organismen ikke forholder seg nøytral til (f.eks. synet av mat). Organismen blir endret av prosedyren. Folkelig kan vi si at hunden har lært at når den hører ei klokke ringe, så kommer det mat. Vitenskapelig kan vi si at vi observerer at hunden har begynt å sikle når den hører lyden av ei klokke, noe den ikke gjorde før. Denne prosedyren kalles klassisk eller instrumentell eller pavlovsk betinging.
Den kalles instrumentell fordi den utløser atferd – man presenterer en stimulus, og organismen reagerer. Man gjør noe med sannsynligheten for en bestemt reaksjon når en stimulus blir presentert.
En annen form for endring i atferd er den som finner sted når man endrer sannsynlighet for at organismen vil gi fra seg en atferd i en gitt situasjon. I denne formen tar man utgangspunkt i at atferd har en viss sannsynlighet for å opptre i en gitt situasjon, denne sannsynligheten er bestemt av individets læringshistorie og genetiske arv, og læring innebærer å endre sannsynligheten for at denne atferden vil opptre. Skinner foreslo at når atferd endres, er det én av fire ting som har skjedd:
Det er mye som er forvirrende her. Det er ikke organismer som belønnes eller straffes, det er atferd. Det er ikke intensjonen som gjør at noe er belønning eller straff, det er konsekvensen. Dette er ikke teorier, det er prosedyrer. Positiv og negativ referer ikke til ønsket eller uønsket, men til tilstedevær og fravær. Her er to eksempler.
Positiv straff
Et spebarn skriker. Faren gir barnet sukkertøy for at det skal ti stille. Barnet feier vekk sukkertøyet med armene og fortsetter å skrike. Dersom dette fører til redusert sannsynlighet for at pappa vil prøve med sukkertøy ved seinere tilsvarende høve, så har barnet straffet farens «gi sukkertøy ved skriking-atferd.» Prosedyren kalles positiv straff. Eksempelet her er med vilje gjort litt søkt. Vanligvis forstår vi straff som at noe ubehagelig tilføres i den hensikt at noen skal slutte å gjøre noe: Fengselsstraff, straffegebyrer, bøter, å bli sendt tidlig i seng uten kveldsmat. Men straff kan være mye mer enn det, og ofte straffer vi uten å være klar over det. Det er også verd å merke seg at det ikke går an å fjerne en atferd fra et atferdsreportoar. Straffere virker normalt bare i de sammenhengene hvor de blir brukt. Dersom en oppdrager straffer bort en atferd, vil den likevel kunne vise seg når den samme oppdrageren ikke er til stede. Derfor er det vanlig, i våre dager, å heller forsterke fram konkurrerende atferd.
Negativ forsterkning
Hvis du lar være å jobbe, får du ikke betalt. Betaling er en negativ forsterker for det å jobbe. Hvis du lar være å studere, får du dårlige karakterer. Lønn kan være en negativ forsterker for å jobbe. Karakterer kan være en negativ forsterker for å studere. Når mennesker gjør ting, er det alltid mange forsterkere i aktivitet, men hvis den viktigste forsterkeren er negativ, da kaller vi forsterkeren for tvang, og atferden for flukt.
Et spørsmål om konsekvenser
Lærebokbeskrivelser av atferdsanalysen stopper gjerne her, slik at leseren blir sittende igjen med en følelse av at dette er hele greia: atferdsanalyse handler om presentering og fjerning av stimuli. Alle skjønner at man kommer ikke langt med dét, men få får med seg at atferdanalysen ikke stopper der, og lærebøkene hjelper ikke til i så henseende. Det som kommer etter dette, er et utall empiriske studier som viser hva som skjer når omgivelsene endrer seg. Det viktigste funnet er likevel at opprettholdelse av (operant) atferd skjer ved manipulering av konsekvensene av atferd – ikke ved manipulering av det som skjer forut for atferden.
Blant annet er det et implisitt argument i mange lærebøker at Skinner hevder at forsterkere og straffere må presenteres uavhengig av atferden – at forsterkere er stimuli utenfor organismen. Dette er også feil. Hensikten med utdannelse, f.eks., er at elevens atferd skal endres fra å være kontrollert av eksterne stimuli (ros fra læreren, stjerner i boka, etc.) til at atferden blir sin egen belønning. Hver gang vi gjør noe fordi det er gøy, så er atferden en forsterker. Mennesker er ikke tabula rasa – med en gang vi smetter ut av våre mødre, er vi aktive agenter som påvirker omgivelsene, og omgivelsene påvirker oss tilbake igjen. Skinner representerer ikke noe unntak fra denne allment aksepterte framstillinga av hvordan organismer opptrer. Det som endrer styrken eller frekvensen av atferd, er konsekvensen av atferden. Om konsekvensen er generert av atferden direkte, eller presentert av en pedagog, spiller praktisk men ikke teoretisk rolle.
Innenfor bedriftsrådgivning er det f.eks. for tida veldig populært å skape begeistring. Begeistring skal bl.a. føre til økt kreativitet. Men alle metodene som presenteres, handler om kortvarige intervensjoner som gjør noe med utgangspunktet for atferd i den korte perioden intervensjonen varer. Man gjør ikke gjennomgripende endringer i organisasjonen, så konsekvensene av atferd blir de samme som de hele tida har vært. Disse intervensjonene som bedriftsrådgiverne snakker om har altså bare effekt på kort sikt, typisk så lenge begeistringa varer.
Kontroll
Skinners bruk av ordet vakte mange negative reaksjoner. For Skinner var imidlertid et faguttrykk – operant atferd er under kontroll av omgivelsene, i den forstand at dersom man endrer (relevante) faktorer i omgivelsene, så vil atferden også endres. I den grad psykologi handler om endring av atferd, så handler psykologi – og selvkontroll – om å kartlegge og om nødvendig endre de faktorene i omgivelsene som den atferden man ønsker å endre, er en funksjon av. Når du leser dette, er din lese-atferd under kontroll av det jeg har skrevet, og jeg håper naturligvis å forsterke deler av atferdsreportoaret ditt som en konsekvens av denne lesinga.
All atferd er lært
Skinner hevder altså at all operant atferd er under kontroll av omgivelsene. Det finnes atferd som verken er instrumentell eller operant, den er ikke så interessant for den må man ta for gitt – den kan ikke endres. Skinner hevdet altså aldri, til tross for hva som står i lærebøkene, at all atferd er lært – men instrumentell og operant atferd kan endres.
Skinner vs. Chomsky
Det muligens mest interessante eksempelet på mytedannelse innen atferdsanalysen er Chomskys påståtte seier over Skinner i 1959. I 1957 publiserte Skinner boka Verbal Behavior, hvor Skinner redegjør for hvordan språk kan betraktes fra et atferdsanalytisk perspektiv. I 1959 publiserte Noam Chomsky en sviende kritikk av boka i tidsskrifte Language. Hva hovedargumentet til Chomsky er, later det ikke til å være full enighet om, men de fleste ser ut til å hevde at Chomsky viste at instrumentell betinging er utilstrekkelig til å forklare språk bl.a. fordi modellen er for enkel. Den kan bl.a. ikke forklare hvordan man kan snakke om ting man ikke har sett, eller si setninger man ikke har hørt før. Myten om Chomskys seier over Skinner nevnes uten forbehold i en rekke lærebøker.
Hvordan kan jeg påstå at det er en myte? Det sant at atferdsanalysen i stor grad forsvant fra offentligheten på 70-tallet, og det er sant at Chomskys kritikk av Skinner hadde noe med det å gjøre. Men sammenhengen er ikke så klar som man skulle tro.
I 1970 publiserte Kenneth MacCorquodale en knusende kritikk av Chomskys kritikk av Verbal Behavior. American Psychological Societys president skrev i en artikkel i 2004 at MacCorquodales tilsvar tilbakeviste Chomskys kritikk nokså grundig. MacCorquodale viste bl.a. at Chomsky baserte sin kritikk på en grunnleggende misforståelse av Skinners teoretiske utgangspunkt, og han viste at Skinner faktisk behandler problemer som Chomsky beskylder ham for å ignorere. Det er altså all grunn til å hevde at Chomsky ikke hadde lest Skinners bok. Hvis dette er tilfelle, hvorfor ble han ikke avslørt?
Skinners egen forklaring er at det krever så mye innsats å lese – og også mye innsats å sette seg inn i de teoriene som ligger forut for boka og som man kan finne i Skinners, og andres, publikasjoner – at folk heller leste Chomskys kritikk enn Skinners bok.
T.V. Joe Layng predikerte atferdsanalysens fall i en presentasjon på en konferanse for atferdanalytikere i 1978. Der hevdet han at atferdsanalysen kom til å tape mot alternative retninger, og da særlig kognitiv psykologi, pga. publikasjonspresset. Man får rett og slett publisert flere artikler i året dersom man har en kognitiv orientering fordi atferdsanalytiske eksperimenter tar lenger tid.
Skinner hinter til en tredje forklaring i Cognitive Science and Behaviorism (Fra Upon Further Reflection, 1987): . Psykologer var lei av de restriksjonene som atferdsanalysen satte på psykologisk forskning – både de reelle (f.eks. at psykologer skal holde seg til et stringent vitenskapelig språk og ikke bruke tanker og følelser som forklaringer på atferd) og de innbilte (f.eks. at man ikke skulle studere tanker, følelser og språk).
Hvorfor svarer ikke Skinner på kritikken, da? Vel, han kommenterer i On Having a Poem (bl.a. publisert i Cumulative Record (1972/1999), og også tilgjengelig på web som lydfil) at han selv ikke svarte på kritikken
Dels fordi han ikke orket å lese den (han leste de første par sidene, kom fram til at Chomsky ikke hadde tatt poenget, og leste ikke mer).
Dels fordi han ikke orket å sette seg grundig nok inn i Chomskys fagfelt til å ta debatten.
Dels fordi han tok seg nær av den aggressive tonen i Chomskys kritikk. Han ble rett og slett lei seg.
Og etterhvert også fordi Kenneth MacCorquodale svarte Chomsky. Dette tilsvaret forble dessverre stort sett ukjent fordi det ble publisert i Journal of the Experimental Analysis of Behavior som bare atferdsanalytikere leser – etter å ha blitt refusert av Language hvor Chomsky hadde publisert sin kritikk.
Det vil være feil å påstå at det Chomsky gjorde var uredelig. Han publiserte artikkelen sin i et velrenommert tidsskrift slik forskere skal gjøre. Han kan ikke klandres for at alle tok kritikken hans for god fisk. Jeg selv trodde på disse mytene helt til jeg ved en tilfeldighet som ferdig utdannet psykolog kom til å lese en original artikkel av Skinner.
Men dette får en til å tenke. Det er all grunn til å tro at vi går glipp av viktige bidrag til bl.a. pedagogikk, sikkerhet og kulturforståelse pga. nedvurderinga av atferdsanalysen. I dag lider atferdanalysen først og fremst av mangel på nyrekruttering, noe som må skyldes at disse mytene får leve videre uimotsagt. Jeg vil påstå at mennesker dør unødvendig fordi sikkerhetstiltak designes av psykologer som kjenner til kognitiv psykologi men ikke til atferdsanalyse. Finnes det flere eksempler på teorier som blir nedvurdert fordi opposisjonen har bedre markedsføring, og hvor vitenskapens objektive søken etter sannhet spiller fallitt?
Litt videre lesning
Denne lista er gammel og noen av linkene virker ikke. Hvis noen kommer over noe som kan passe her, si gjerne i fra.
Burgesss, Helene (1997) Mythmaking: How introductory psychology texts present B.F. Skinner’s analysis of cognition Psychological Record 3(47)
Fielding, Cheryl & Lowdermilk, John & Lanier, Lauren & Fannin, Abigail & Schkade Alsdorf, Jennifer & Rose, Chad & Simpson, Cynthia. (2013). Applied Behavior Analysis: Current Myths in Public Education. Journal of the American Academy of Special Education Professionals. 10.64546/jaasep.211.
Gaynor, Scott T. (2004) Skepticism of caricatures: B.F. Skinner turns 100 Skeptical Inquirer 1(28)
Todd, James T. & Morris, Edward K. (1992) Case histories in the great power of steady misinterpretation. American Psychologist 47() 1441 – 1453
Traub, J. (2002, 10. November). No child left behind; Does it work. The New York Times.
Wyatt, Joseph W. (2001) Some myths about behaviorism that are undone in B.F. Skinner’s “the design of cultures” Behavior and Social Issues 3(10)
Jeg har alltid forstått følelser og tanker som atferd. Og at ingen psykologiske teorier forklarer alt.