Barn som ikke får ris, blir bortskjemte

Ordspråkene 13:24

Av og til kommer det fram at Ole Ivar Løvås (av og til stavet Lovaas), som står for den metoden for behandling av autisme som regnes som mest effektiv – Løvås-metoden – anbefalte å slå barn. Det er dokumentert i flere vitenskapelige artikler (se f.eks. Misforståelser om anvendt atferdsanalyse i nevrodiversitetsbevegelsen).

Løvås var en tidlig utøver av, og bidragsyter til anvendt atferdsanalyse (Applied Behavior Analysis: ABA), som er den grenen av psykologi hvor behavioristisk teori og forskning danner utgangspunkt for behandling. I våre dager blir ABA i enkelte miljøer likestilt med Løvås-metoden og med behandling av autisme, men ABA dekker egentlig absolutt all behandling hvor det filosofiske grunnsynet er behaviorisme.

Så hva mente den personen som mer enn noen annen formet atferdsanalysen til det den er i dag, B.F. Skinner, om straff? Jo, der var han ganske tydelig. Straff skal utelukkende brukes der hvor det kan forsvares og der hvor ingen annen behandling er kjent, fordi straff har mange utilsiktede konsevenser. I boka «Science and Human Behavior» (1953) skriver han blant annet

1. Straff undertrykker atferd midlertidig: Skinner påpeker at selv om straff kan redusere en uønsket atferd umiddelbart, er denne effekten ofte kortvarig. Når straffen opphører, har atferden en tendens til å komme tilbake, noen ganger med økt intensitet.

2. Straff skaper uønskede bivirkninger: Bruk av straff kan føre til negative emosjonelle reaksjoner som frykt, angst og aggresjon. Disse reaksjonene kan generaliseres til andre situasjoner og personer, noe som kan forverre atferdsproblemer i stedet for å løse dem.

3. Straff gir ikke veiledning om ønsket atferd: Straff forteller individet hva det ikke skal gjøre, men gir ingen informasjon om hvilken atferd som er ønskelig. Uten positiv veiledning kan individet være usikker på hvordan det skal handle riktig.

4. Straff kan føre til unngåelse av straffegiveren: Individer som blir straffet, kan begynne å unngå personen som administrerer straffen, noe som kan skade relasjoner og redusere effektiviteten av fremtidig veiledning eller undervisning.

5. Straff kan føre til generalisert undertrykkelse av atferd: I stedet for å eliminere en spesifikk uønsket atferd, kan straff føre til en generell reduksjon i all atferd, inkludert ønsket atferd, på grunn av økt passivitet eller frykt.

Skinner konkluderer med at straff er en ineffektiv og ofte skadelig metode for atferdsregulering. Han anbefaler i stedet bruk av positive forsterkninger for å forme og opprettholde ønsket atferd, da dette er mer effektivt og har færre negative bivirkninger.

Så hvorfor var Løvås for straff når Skinner var mot? Det er to grunner til dét.

1. Det fantes ingen kjente alternativ. Løvås arbeidet med autistiske barn som drev med alvorlig selvskading. De straffemetodene han brukte var milde, og mye mildere enn det barna gjorde mot seg selv

2. Ellers ville han ikke bli tatt alvorlig. Det lå dypt inne i kulturen – også den profesjonelle.

Fortsatt (fortsatt!) diskuteres korporlig avstraffelse i USA. Det ble gitt stiloppgaver om straff da jeg gikk på videregående på midten av åttitallet. B.F. Skinner sukker i en artikkel (jeg har ikke referansen her) over at tidsskriftet hvor artikkelen skal publiseres, tross all fremgang i pedagogisk kunnskap, har annonser for reimer til å slå barn med. Hvorfor?

Fordi det ble tatt for gitt at hvis man ikke ga barn ris ble de bortskjemte. Det står (blant annet – det er flere oppfordringer til bruk av ris) i Bibelen:

Ris og tilrettevisning gir visdom, men en gutt med frie tøyler fører skam over sin mor. Ordspråkene, 29:15